Be Alright DEL 22 (Starsfame)
Forside Add meg Om meg Kontakt

Be Alright DEL 22



Han hadde ikke latt deg falle denne gangen. Justin, som aldri svikter.
"Det går bra, alt er bra nå", mumlet han til deg. Han skjønnte visst at du vår våken, selvom du ikke klarte og holde øynene oppe på grunn av det sterke lyset. 
Enten det eller så visste han noe jeg ikke visste, hva var det som ikke hadde gått bra???

 
Etter en stund klarte du å åpne øynene og røre på deg igjen. Du hadde visst besvimt (igjen) og var nokså støl. Justin støttet deg mens du prøvde og reise deg. Han trakk deg ned mot han igjen. 
"Ikke stress slik, du er sikkert litt dårlig fortsatt", sa han, og han hadde rett. Hodet ditt verket og veggene snurret rundt ett øyeblikk, før du hørte etter og satt deg ned igjen. 
Du begynnte og tenke på hylende jenter og alle papparatziene som stod utenfor og ble dårligere. 
"Jeg vil hjem", sa du. Du tenkte på mamma, men siden alle sier at det går bra og vil bli helt bra igjen, så bekymret du deg ikke så mye lenger.
"Greit", mumlet han og støttet deg i skulderen når du skulle til å reise deg. 
"Jeg vil ikke gå ut til det kaoset igjen", sa du. "Slapp av vi sniker oss ut en annen vei, ingen skal røre deg", sa han.
Du klarte nesten ikke å stå på bena, så til slutt ga Justin opp og løftet deg opp i armene sine i stedet. Du var fortsatt utrolig sliten og sovnet rett før dere kom fram til bilen.
 
Du våknet av en rolig stemme ett stykke fra deg.
"Jeg vet at hun er dårlig på å takle slike ting, hun har ikke opplevd slik før, du kan ikke forvente så mye av henne... Nei, det forandrer ingenting... Hun klarer seg nok...".
Du presset øynene opp og så straks at du var i ett hotell-rom. Justin stod ett stykke unna og snakket lavt i telefonen. Han la på og så ganske så missfornøyd ut, før han så bort på deg igjen og smilte. "Hvordan skal du klare deg i NY uten meg med slike zombier gående løs"? 
Du måtte smile.
"Jeg klarer meg nok ikke uten deg uansett", sa du. Han smilte enda bredere, og la seg ned ved siden av deg. 
"Frokosttid for passienter"? Han gikkk ut av rommet og kom inn igjen med ett brett med noe som så ut som egg og ett krus kakao. Kakao... Du visste at du ikke var slik syk denne gangen, men allikevell holdt du deg for nesen. Han så bekymret  på deg før han skjønnte at det var minnene fra spysyken, så han fjærnet han kruset. 
"Unnskyld, jeg tenkte ikke på det", mumlet han. Du reiste deg og gikk bort til ett lite bord i enden av rommet. Du hadde fremdeles på deg klærne fra i går. Han hadde tatt av deg skoene og jakken. "Du kan ikke passe å alt vet du", sa du og måtte nesten smile.
"Nei, skulle bare ønske" sa han. Da plinget det i telefonen hans igjen, og han fikk plutsleig ett alvorlig utrykk igjen. 
"Straks tillbake", sa han og kysset deg på kinnet.
 
Nå var det du som ble bekymrett. Var det problemer med Scooter. Var det slik at hvis du ikke klarer og takle fansen så kan ikke dere være sammen? Du var så utrolig forelsket i han, men fansen var en del av den gutten. 

 


Sorry det med teksten BARE ZOOM INN FOR Å LESE BEDRE<3

  • Ingen kommentarer



    Skriv en ny kommentar

    hits