Starsfame - Heia! Denne bloggen handler om kjendiser! Vi oppdaterer deg om hva som skjer i verden håper du følger med eller tar deg tid til å se litt på bloggen -starsfame
Forside Add meg Om meg Kontakt

Be Alright DEL 22



Han hadde ikke latt deg falle denne gangen. Justin, som aldri svikter.
"Det går bra, alt er bra nå", mumlet han til deg. Han skjønnte visst at du vår våken, selvom du ikke klarte og holde øynene oppe på grunn av det sterke lyset. 
Enten det eller så visste han noe jeg ikke visste, hva var det som ikke hadde gått bra???

 
Etter en stund klarte du å åpne øynene og røre på deg igjen. Du hadde visst besvimt (igjen) og var nokså støl. Justin støttet deg mens du prøvde og reise deg. Han trakk deg ned mot han igjen. 
"Ikke stress slik, du er sikkert litt dårlig fortsatt", sa han, og han hadde rett. Hodet ditt verket og veggene snurret rundt ett øyeblikk, før du hørte etter og satt deg ned igjen. 
Du begynnte og tenke på hylende jenter og alle papparatziene som stod utenfor og ble dårligere. 
"Jeg vil hjem", sa du. Du tenkte på mamma, men siden alle sier at det går bra og vil bli helt bra igjen, så bekymret du deg ikke så mye lenger.
"Greit", mumlet han og støttet deg i skulderen når du skulle til å reise deg. 
"Jeg vil ikke gå ut til det kaoset igjen", sa du. "Slapp av vi sniker oss ut en annen vei, ingen skal røre deg", sa han.
Du klarte nesten ikke å stå på bena, så til slutt ga Justin opp og løftet deg opp i armene sine i stedet. Du var fortsatt utrolig sliten og sovnet rett før dere kom fram til bilen.
 
Du våknet av en rolig stemme ett stykke fra deg.
"Jeg vet at hun er dårlig på å takle slike ting, hun har ikke opplevd slik før, du kan ikke forvente så mye av henne... Nei, det forandrer ingenting... Hun klarer seg nok...".
Du presset øynene opp og så straks at du var i ett hotell-rom. Justin stod ett stykke unna og snakket lavt i telefonen. Han la på og så ganske så missfornøyd ut, før han så bort på deg igjen og smilte. "Hvordan skal du klare deg i NY uten meg med slike zombier gående løs"? 
Du måtte smile.
"Jeg klarer meg nok ikke uten deg uansett", sa du. Han smilte enda bredere, og la seg ned ved siden av deg. 
"Frokosttid for passienter"? Han gikkk ut av rommet og kom inn igjen med ett brett med noe som så ut som egg og ett krus kakao. Kakao... Du visste at du ikke var slik syk denne gangen, men allikevell holdt du deg for nesen. Han så bekymret  på deg før han skjønnte at det var minnene fra spysyken, så han fjærnet han kruset. 
"Unnskyld, jeg tenkte ikke på det", mumlet han. Du reiste deg og gikk bort til ett lite bord i enden av rommet. Du hadde fremdeles på deg klærne fra i går. Han hadde tatt av deg skoene og jakken. "Du kan ikke passe å alt vet du", sa du og måtte nesten smile.
"Nei, skulle bare ønske" sa han. Da plinget det i telefonen hans igjen, og han fikk plutsleig ett alvorlig utrykk igjen. 
"Straks tillbake", sa han og kysset deg på kinnet.
 
Nå var det du som ble bekymrett. Var det problemer med Scooter. Var det slik at hvis du ikke klarer og takle fansen så kan ikke dere være sammen? Du var så utrolig forelsket i han, men fansen var en del av den gutten. 

 


Sorry det med teksten BARE ZOOM INN FOR Å LESE BEDRE<3

  • Be Alright DEL21



    Halv elleve, du hadde sikkert sovet i tretten timer, og du følte meg mer sliten enn før du la deg.
    Dere avtalte at dere skulle møtes senere da du hørte en lyd utenfor. Det hørtes ut som om at noe traff vindusruten. Du kikket ut og så at Justin stod ute i regnet og hev småsten på vinduet ditt. Han klatret opp i ett tre, ved siden av huset, og hoppet over på ballkongen din.


    "Skal ikke dette bare skje på filmer"? Du klarte ikke å slutte å smile da han hoppet over på balkongen. Dere bor i ett ganske stort hus, så verandaen streifer soverromsvinduet ditt. 
    "Jeg tenkte at det ikke gjorde noe å gjøre dette i virkeligheten, livet ditt er ikke akkurat normalt det heller", sa han.
    "Hva skal vi finne på i dag da", sa du mens du gikk bort til pc-en og skrudde på Justin Bieber på full guffe, slik at ingen hørte snakking. 
    "Please, jeg liker ikke denne musikken, hvilken kjekk fyr synger dette"? Sa han, så på deg og smilte lurt.
    "For det første liker jeg musikken, og for det andre er det lite misstenkelig", sa du.
    Han klemmte deg lenge. "Jeg har savnet deg veldig", sa han. 
    "Hele ti timer uten deg, OMG"! 
    "Helt forferdelig", sa han. Vi stod slik en stund.
    "Vi kan jo dra og shoppe litt i dag", sa du. "Jeg trenger jo litt nye ting til huset".
    "Trengs ikke, jeg har leid inn en designer til det, dere kan finne ut av det når vi kommer hjem igjen", sa han og smilte.
    Hm... Hjem. Tenk å kalle NY for hjem. 
    "Uansett er det ingen god ide at jeg går ut og shopper, norske jenter er vakkre, men ærlig talt, 99% av dere er gale fans, 1% er kjæresten min eller haters", mumlet han.
    du hørte at noen ropte nede, så du skrudde ned musikken litt.
    Det var bestemor som ropte at hvis jeg ville gjøre noe nyttig så kunne jeg komme ned dog spise og besøke mamma på sykehuset senere.
    Plutselig våknet du. Mamma.
     
    "Det er best jeg går, jeg ringer deg på skype senere", sa han, kysset deg fort og klatret ut igjen.
    du kledde på deg, og gikk ned og spiste.
    På turen til sykehuset satt du hele tiden og trippet nærvøst med foten, du klarte ikke å slappe av. Hele verden visste vell om mamma, tenk om...?
     
    Du hadde rett. Gale beliebers var rundt hele sykehuset, vakter presset vekk hylende jenter, mens de satt opp politibånd og sperringer for å holde jentene unna. du ble bekymret deg ett. 
    du sendte Justin en melding. Du fikk helt klausoforbi av å gå igjennom den store mengden. Igjen ble det for mye for deg, og det ble mørkt. 
    Denne gangen var ikke som den forrige, du våknet i ett par sterke armer som bar deg videre, du så ikke helt klart, men lyden av hyling ble ettervert svakere og svakere. 
    Han hadde ikke latt deg falle denne fangen. Justin, som aldri svikter.
    "Det går bra, alt er bra nå", mumlet han til deg. Han skjønnte visst at du vår våken, selvom du ikke klarte og holde øynene oppe på grunn av det sterke lyset. 
    Enten det eller så visste han noe jeg ikke visste, hva var det som ikke hadde gått bra???




     

  • Be Alright DEL 21



    Heiia en stund siden historien er på bloggen,fikk den i går på mail,men var så trøtt og sliten når jeg så det så den kommer nå! <3<3<3

     

     

    Du våknet av den irriterende lyden av en vekkerklokke, det var så lenge siden du hadde våknet til noe annet enn stemmen hans. Dere sprang på kryss og tvers av leiligheten og pakket og ordnet dere, før dere sprang ut på gaten og inn i en taxi før fansen rakk og reagere. Som vanlig kom ikke du deg langt på reisen før du sovnet av i fanget hans. Du våknet av at noen ristet lett i deg. 
    "Vi er framme", sa han og smilte til deg.
    du prøvde og ordne deg litt på håret, og få roet ned morrasveisen din, det siste du trengte var at det stod noe om din dårlige hårdag i alle avisene neste dag.
    Men nå glemmer du jo hvor du er. Norge er så mye roligere enn NY. Du aner ikke. 
     
    Vi stoppet forran huset ditt, og jeg trippet nervøst med foten før du sprang ut av døra og inn i huset. Du ble møtt av en haug med klemmer. Besteforeldrene dine var også her, mamma var fortsatt på sykehuset, men på bedringens vei, og din irriterende lillebror begynte og erte deg med en gang. Han hadde vell ikke plaget noen på en måned, så han måtte vell bare benytte sjansen før du skulle dra igjen. Alle syntes at det var trist at du skulle flytte, men du ombestemmte deg ikke. ALDRI<3

    .

    Justin skulle sove over på ett hotell i nærheten, så ikke gale fans skulle rive ned huset ditt i natt. "Er du sikker på at du ikke vil sove over her"? du så spørrende på han.
    "Jada, det går helt fint, jeg skjønner godt at du vil være litt med familien din også. Vi ses sikkert i morgen", sa han og kysset deg på pannen, og ga deg en klem.
    du rørte nesten ikke på deg etter jeg hørte lyden av bilen som startet. Du spiste middag med familien og snakket om alt og ingenting. du la deg tidlig, var fortsatt kjempetrøtt etter reisen, siden det er så stor tidsforskjell fra Norge til amerika. Du pusset tennene, tok på deg en så altfor stor t-shorte og la deg i sengen. Din seng. Kanskje det er siste gangen du ligger her, tenkte du. Nei, du ville jo komme hjem til jul, og sånnt. Eller? Kunne berømmelse og reiser endre på ditt syn for familien din. Kunne du gli vekk fra dem?
    Den natten drømmte du om at du satt i ett lite fly, og kunne ikke komme deg ut. At Justin stod på en side av jorden og familien din på den andre, du kunne ikke velge bort noen av dem. Ville ikke miste dem. Du måtte forlate den ene. 

    Du våknet brått av at telefonen din ringte. Det var Justin.
    "Helo", sa du med hes stremme, du kjennte at du var vår på kinnene etter å ha grått i søvne igjen.  Typisk.
    "Går alt bra med deg"? Stemmen hans var bekymret. Hvorfor måtte han merke slike ting over telefonen?
    "Helt fin", sa du og prøvde og høres helt fin ut.
    "Du det er noe galt, hvis du ikke vil dra til Ny så er det greit for meg. Jeg skjønner godt om du vil bo hær, jeg kommer til å elske deg uansett".
    "Nei, jeg vil til Ny, jeg bare hadde en drøm igjen", sa du.
    "Javell, sist du drømte noe, var det en god grunn til det. Fortell".
    "Det var ikke noe viktig, hva er klokken egentlig", sa du.
    "halv elleve, hvordan det? Vekket jeg deg"?
    "Neida", sa du. Halv elleve, jeg hadde sikkert sovet i tretten timer, og jeg følte deg mer sliten enn før du la deg.
    Vi avtalte at vi skulle møtes senere da du så et lys utenfor. Det hørtes ut som om at noe traff vindusruten. Jeg kikket ut og så at Justin stod ute i regnet og hev småsten på vinduet ditt. Han klatret opp i ett tre, ved siden av huset, og hoppet over på ballkongen din.

     

    Mer? kommenter! <3<3<3 
     

  • Be Alright DEL 20



    Du husket alt igjen. Han lo høyt og så på deg igjen. Dere stoppet forran hotellet vårt, og ble ledet inn av noen sikkerhetsvakter forbi alle de hylende jentene. Hvordan kunne jeg glemme han, han som jeg var så utrolig glad i?
    Du tok rundt halsen hans og kysset han lenge. 

     
    Du satt i en av stolene med bena under haken. Du skiftet stilling for hvert tiende sekund. Hele tiden trippet du nervøst med foten. Mobilen din lå på bordet ved siden av deg. Du klarte så vidt og ta øynene vekk fra den. Du ventet på telefonen som skulle fortelle deg hvordan det gikk med mamma. Det legene trodde var en farlig form for kreft, var egentlig noe feil med hjertet. Ett slaks hjerteinnfarkt, hadde Justin prøvd og forklart deg. Men du hadde ikke følt særlig med. Nå hadde han gidd deg opp, og gått for å ta en dusj og ringe etter roomservice i stedet. Du skvatt til da telefonen ringte. Justin kom løpende inn i bare buksa og grep mobilen før du rakk å reagere. "Du trenger ikke denne samtalen", sa han fort før han tok den.  Du kjente at du ble irritert, eller rettere sagt, forbanna på han. Han snakket med en dårlig norsk aksang mens han småløp ut av rommet. I halvåret dere har vært sammen har du rukket å lære han litt norsk. Kort tid etter kom han tillbake til deg. "Bare gode nyheter, alt gikk bra, hun kommer til å bli bra, og du og jeg kan fortsette å bo her"! du hylte av glede. Han løftet deg og svingte deg rundt til jeg ble svimmel slik som bare skjer på film. 
     
    "I morgen tidlig drar vi til Norge, så har du en uke på deg til å pakke og si hadet til alle", sa han og så meg inn i øynene.
    "Vil du egentlig flytte helt hit? Vi kan bo i Norge også, du må ikke", sa han og ble bekymret igjen.
    "Jo, jo! Så klart jeg vil, jeg har jo fått drømmejobben og alt"! Sa du, mens du prøvde og høres så lite desperat ut som mulig.
    "Ok, da blir det NY på oss to", sa han.
     
    Resten av kvelden ble dere sittende i sengen og se på gamle morsomme filmer, mens dere spiste søppelmat fra roomservice. Det første du skal gjøre når jeg kommer til Norge er å jogge deg en tur!

     

     




     

     


  • Be Alright DEL 19



    Du ble veldig forvirret. Det var hvitt overalt og du hadde ett eller annen tøy over hodet. "Du er på sykehuset", sa han og støk deg over kinnet. "Du besvimte og slo hodet i assfalten". Gutten som snakket var veldig søt. du prøvde og smile. "Hvem er du egentlig", sa du. Gutten så på deg lenge. Han så ganske såret ut. Så trykte han på en rød knapp og en dame med hvit frakk kom inn.

    Sykehus i seg selv syntes du ikke var så galt, men når du ikke kjennte noen ble det kjempeskummelt. Alle sier til deg at jeg har mistet hukommelsen. Ikke for alltid. En gutt som heter noe med J, James eller Justin, følger etter deg og er med deg hele tiden. De sier at han er en popstjerne og at han er kjæresten din, du håper du klarer og huske han slik at dere kan fortsette og være sammen, for han er skikkelig søt! Legene hadde sendt deg på tusen undersøkelser. Nå kunne du dra hjem, med J-ett eller annet, og prøve og huske dær. J har spurt legene tusen ganger om du blir bra igjen, det sier at det kan ta noen dager, uker eller månder. Hun ser trist på deg hver gang og du ser bort. 
     
    I bilen begynner han å snakke. "Du husker meg fortsatt ikke", sa han og prøvde å se på deg, mens han holdt bilen på veien. "Nei, men jeg husker mamma nå", sa du. Det var ett eller annet jeg skulle huske om henne, men nå har jeg glemt det. Han ble plutselig opptatt av veien igjen og skrudde på radioen. "Hva er det jeg har glemt om mamma"? du så spørrende på han.
    Han så trist ut. "Hun er blitt syk, veldig syk, hun skal oppereres i morgen, hvis det går bra blir hun frisk igjen, hvis ikke..." Han så fort bort. Jeg var helt i sjokk igjen. Hvordan kunne jeg glemme noe sånt. "Hva er sannsyneligheten"? Han svarte ikke. Du spurte igjen.
    "75% at hun overlever", sa han og hørtes enda tristere ut. Han hadde visst medfølelse med deg. Det betydde vell at han kjente deg godt, eller? du la deg bakover i setet og lukket øynene og prøvde hardt og huske navnet hans. J, James, Jacob eller var det noe med B?
    "Justin"! Han smilte og så på deg. "Husker du"?! 
    "Jeg husker i hvert fall navnet ditt", sa du. Han mumlet noe om at det i hvert fall var en start, men han så litt gladere ut. "Fortell meg noe da", sa du.
    Han så lenge på deg før han ble opptatt av veien igjen.
    "Du liker å lese, men ikke for tykke bøker, du elsker musikk, men ikke remixer, du knyter alltid dobbel knute på skoene, du sover med vinduet åpent, du elsker sommeren, når du ser ett stjerneskudd lukker du begge øynene og mumler noe", han stoppet brått og snakke, og så litt såret ut igjen. du begynte og å tenke over hva han hadde sakt. Så begynte du å huske det. 
    du husket plutselig at du var født i Juli, du hadde en irriterende lillebror, du har lest en av Harry-Potter bøkene minst 5 ganger. 
    "Justin Bieber, du er kjæresten min, vi dro til NY, Selena og brevet og kjolen, og resturanger og fansen", sa du. Du husket alt igjen. Han lo høyt og så på deg igjen. Dere stoppet forran hotellet vårt, og ble ledet inn av noen sikkerhetsvakter forbi alle de hylende jentene. Hvordan kunne jeg glemme han, han som jeg var så utrolig glad i?
    du tok rundt halsen hans og kysset han lenge. 




  • Ny del kommer!



    Heiia<3

    I dag tror jeg det kommer ny del av historien.Julianne snakket om at hun skulle skrive noe i dag...Gled deg! <3 jeg gleder meg hverfall ELSKER hennes historier! nå skjekker jeg mailen vært minutt for å se om hun har skrev delene...Vente<3

    Har forresten laget ny bakgrunn til pcn klarer du gjette hvem som er på den? det er to personer...<3

  • Be Alright DEL 18



    Han stoppen forran ett stort hvitt hus. "Hva gjør vi her"? sa du.
    "Dette er jo huset vårt, jeg tenkte du burde vite det", sa han og smilte lurt. du hylte av glede og klemte han lenge. du gikk ut av bilen og inn i det store taket. Det var fantastisk. På gulvet i gangen (som forresten var skikkelig stor) stod det en haug med pappesker. "Her er tingene dine fra Norge", sa han. Plutselig fikk du en melding fra mamma. 
    Telefonen din fallt i gulvet. Justin stirret på deg med begymrede øyne. "Du, hva er i veien"? du klarte så vidt å riste på hodet, du var som forsteinet.
     
    Justin holdt rundt deg lenge. Han skjønte vell at å si at alt gikk bra ikke ville gjøre meg bedre. Han var vell kanskje like mye i sjokk som det du var. Hvem kunne foutse noe slikt. Mamma hadde visst blitt syk, Orntlig syk. Siden faren din ikke var her, og bestemor var død, måtte noen passe på lillebroren din. Siden du var atten, var du den eneste. For det første kunne mamma dø, for det andre kunne du ikke leve drømmen din her. Du kunne ta med lillebroren din hit, men hvem skulle da se etter mamma. Han støttet deg fra siden på tur ut og inn i bilden, du klarte så vidt og gå. Han gikk inn i huset igjen, og kom inn i bilen med telefonen din og en nøkkel. Han tok på deg sikkerhetsbeltet for mge. Du klarte ikke og å gjøre noe annet enn å se på han. Han tok hånden din. "Du jeg skal flytte inn og hjelpe deg med broren din, selvom jeg må avlyse masse turneer, jeg skal aldri forlate deg lenge av gangen og du skal ikke være redd. Husk at moren din ikke er blitt så ille enda, det kan hende hun blir fort bra og klarer seg. Helt sant", mumlet han mens han strøk hånden gjennom håret ditt. Etter en stund med taushet ga han opp og startet bilen. Du ville så gjerne gråte, men du klarte det bare ikke. Når vi kom frem til hotellet stod det allerede en haug med jornalister utenfor og ville vite historien din med mamma. Hvordan fikk halve verden greie på noe slikt?! Det ble alt for mye for deg når jeg så fansen med plakater der det stod "Hils Norge" og "Føler med dere". Du slapp Justins hånd og alt ble svart for deg.

    Du hørte ordene i søvne. 
    "Through the storm and through the clouds. Bumps on the road, and upside down now, I now its hard babe, to sleep at night, dont you worry, couse everything gonna be alright".
    Du hørte stemmen hans, men klarte ikke å åpne øynene. Etter du hadde hørt sangen to ganger, klarte du og åpne øynene. Du så rett opp i verdens vakreste øyne og hørte en irriterende pipelys. du snudde på hodet og så en rar maskin. Du ble veldig forvirret. Det var hvitt overalt og du hadde ett eller annen tøy over hodet. "Du er på sykehuset", sa han og støk deg over kinnet. "Du besvimte og slo hodet i assfalten". Gutten som snakket var veldig søt. du prøvde og smile. "Hvem er du egentlig", sa du. Gutten så på deg lenge. Han så ganske såret ut. Så trykte han på en rød knapp og en dame med hvit frakk kom inn.





     

  • Be Alright DEL 17




    Du bare elsket dette stedet. Men inn kom en jente med langt sort hår og en blå kjole fra YSL, du rev nesten ned glasset mitt i sjokk. Hun trampet rett mot oss og så på deg med illsinnte øyne. Justin reiste seg fort og stillte seg forran deg.
     
    Selena rakk ikke og gi deg ett stykt blikk siden Justin var for rask og stille seg forran deg. "Hav gjør du her"? Sa han spydig og så hardt på henne. "Koselig og deg og kjekken", sa hun og smilte søtt. Hun var bare så utrolig pen, det var ett mirakel at han tok deg istedet for henne. Så gjorde Selena det ingen hadde trodd. Hun småsprang bort til Justin og prøvde og kysse han, men  var for rask til å dytte henne vekk. Et par vakter kom og dro henne ut derfra. Hun ropte Justins navn flere ganger før dørene ble stengt. Alle stirret på dere. Justin satt seg ned. Jeg stirret forskrekket på han. "Selena har hatt noen problemer i det siste, hun er bare desperat", sa han og så bort. Du nikket forsiktig.
    "Kan ikke vi bare ha en normal middag nå da", sa han og tok hånden din. Det endte med at vi bestillte noe godt kjøtt med poteter og en slaks saus jeg aldri klarer å huske navnet på. Til dessert spiste vi sjokolade is med masse saus på. Etter hvert som dere spiste kom det bare mer og mer folk til bordet deres. Justin kjennte jo alle kjendisene. Han presenterte deg og jeg måtte hele tiden holde deg for ikke å hyle. Katy Perry og Usher var dråpen, du klarte ikke å unngå og si at du var en fan. Det så ikke ut til å plage noen, siden du tross alt var en normal tenåring som sa slike ting i blandt. 


    På turen hjem sa dere nesten ikke noe. Du hadde på en måte aldri sett noe så vakkert før. NY under stjernene, med alle lysene, byen som aldri sover. Du kunne godt bli vannt til å bo hær. Plutselig svingte Justin inn en annen gate som du ikke hadde vært i før, du så forvirret på han, og han bare smilte. Dere kjørte vekk fra all trafikken og bort til en gate med store herskapshus og store hager. Slike hus så man bare rike folk hadde på film, du kløp meg i armen, ja det var virkelig. Han stoppen forran ett stort hvitt hus. "Hva gjør vi her"? sa du.
    "Dette er jo huset vårt, jeg tenkte du burde vite det", sa han og smilte lurt. jeg hylte av glede og klemte han lenge. Vi gikk ut av bilen og inn i det store taket. Det var fantastisk. På gulvet i gangen (som forresten var skikkelig stor) stod det en haug med pappesker. "Her er tingene dine fra Norge", sa han. Plutselig fikk jeg en melding fra mamma. 
    Telefonen min fallt i gulvet. Justin stirret på deg med begymrede øyne. "Du, hva er i veien"? Jeg klarte så vidt å riste på hodet, du var som forsteinet. 




  • Be Alright DEL 16




    Til slutt sa hun at jobben var din. "Virkelig"? Dette var for godt til å være sant. "Ser det ut som om jeg spøker", sa hun. Du fikk en følelse av at du var en førsteklassing som fikk kjeft av læreren. "Tusen takk", sa du. "Du begynner her på Mandag klokken halv ni", sa hun. Da vi sa hade syntes jeg at hun smilte så vidt, men hun måtte anstrenge seg skikkelig. Du gikk lykkelig ut av den fine butikken og inn i Justins bil. 
     
    "Dette må jo feires"! Justin så nesten like lykkelig ut som du følte deg. Du klarte ikke å slutte å smile, du var bare så utrolig lykkelig, hva hadde du gjort for å fortjene dette?
    "Vi kan jo ta igjen den middagen som det aldri ble noe av", sa du.
    "Legen sa jo at du egentlig skulle være inne i dag".
    "Jeg føler meg helt fin jeg, uansett er det bare to dager til vi skal dra, og du vil se litt mer av byen".
    "Jeg tror det blir mer enn nok tid til det, men vi må få sendt over tingene dine ned hit, men jeg har tenkt litt", sa han og smilte lurt. Nå ble du plutselig litt nervøs, hva kunne han gjøre liksom, leie inn en barnevakt? "Siden jeg har så mange konserter her, og hovedkvarteret til plateselskapet er hær, og i feriene kommer jeg hit, og du jobber hær, så jeg tenkte at vårt hjem kunne være her. Jeg har sett på noen veldig fine hus til oss", sa han og smilte enda bredere. "Hva, virkelig", var alt du klarte og få fram. "Ja, virkelig", sa han. Du klemte han lenge. Du var verdens lykkeligste jente, alt var perfekt. 
     
    Når dere endelig kom opp på rommet, begynnte begge to å fikse seg. Du stod med bare en t-shorte på deg og sminket deg. Mens han sprang rundt i bare boksa på jakt etter en skjorte. Når begge endelig var klar sprang dere forbi alle papparatziene og dro helt til andre siden av byen for og spise på ett av NY sine fineste resturanger. Resturanger hadde stjernestatus. Alle de berrømte folka som liksom var noe, spiste dær. Derfor var det strengt vakthold, noe som gjorde at dere kanskje kunne ha en normal middag. Du rettet på den svarte kjolen din da vi gikk ut av bilen og han leide deg inn. Det var helt fantastisk! Det var lysekroner i taket, bord med hvite duker. Og rare menn i pingvin-drakter, he he... du bare elsket dette stedet. Men inn kom en jente med langt sort hår og en blå kjole fra YSL, du rev nesten ned glasset mitt i sjokk. Hun trampet rett mot oss og så på deg med illsinnte øyne. Justin reiste seg fort og stillte seg forran deg


    Historiene er skrevet av Julianne

  • Be Alright DEL 15



    Til slutt fant vi ut at vi kanskje burde komme oss av gårde hvis du skulle rekke det intervjuet. Du tok på deg jeans, en fin topp og satte opp håret. deg sminket deg og fant fram de søte ballerinaskoene dine. Så gikk vi arm i arm gjennom det store hotellet og ut på gata til den hylende fansen.
     
    Dette var hav jeg aldri kom til å venne deg til. Så utrolig mange hylende jenter! Du holdt på og bli sprø! Når dere endelig kom oss inn i bilen og ut på hovedveien kunne vi la være og late som om alt var fantastisk. Det var jo det, men ikke på grunn av en skog med kamraer. Dere snakket lavt om hvor flott det hadde vært hvis du fikk bo her.
    "Jeg kunne leid rommet vårt rundt hele året, slik at du ikke trenger og tenke på det", sa han og så på deg.
    "Jeg vil helst klare meg selv", sa du. Var det en ting du ikke likte med Justin så var det pengene. Du kommer til å få så utrolig dårlig samvittighet hvis han skulle kjøpe deg alt mulig, når du aldri kom til å tjene nok penger til å betale han tillbake. Han skjønnte det, men han kom ikke til å la være selvom han holdt kjeft.




     
    Dere stoppet forran det store bygget, dær de drev med butikk nede og systue oppe. Du var i drømmeland. "Jeg henter deg om en halvtime", sa han og ga deg en klem, men du merket det knapt. Vanligvis banker hjertet ditt så høyt at du er redd for å besvime bare han tar på deg. Men drømmelandet hadde all oppmerksomheten din nå. Du mumlet hade, tok med deg vesken og gikk ut av bilen. Inne i butikken var det store utstillingsdokker med de fineste kjolene du noen sinne hadde sett. Veggene var i pastellrosa og alt så veldig moderne ut. Framme ved disken satt en kvinne med brunt, oppsatt hår en hvit bluse og knallrosa høytlivsskjørt. "Hei, mitt navn er ...", damen avbrøt meg. "Opp trappen og til høyre", sa hun fort og tok en telefon rett før den ringte. Dette stedet ble plutselig litt skummelt. Du gjorde som hun sa. Inn i rommet var et kontor der en dame satt bak ett bord. Du fikk en følelse av at du snakket til dronningen. "Sitt ned, er du snill", sa hun, og du satt deg ned i en designer-stol i hvitt skinn. "Mitt navn er ms. Laurent, jeg er lederen for dette motehuset for øyeblikket", sa hun og tok deg i hånden. "DN", sa du og tok hånden hennes. Hun satt seg brått ned igjen og stillte deg tusen spørsmål. Til slutt sa hun at jobben var din. "Virkelig"? Dette var for godt til å være sant. "Ser det ut som om jeg spøker", sa hun. Du fikk en følelse av at du var en førsteklassing som fikk kjeft av læreren. "Tusen takk", sa du. "Du begynner her på Mandag klokken halv ni", sa hun. Da vi sa hade syntes jeg at hun smilte så vidt, men hun måtte anstrenge seg skikkelig. Du gikk lykkelig ut av den fine butikken og inn i Justins bil.




  • Les mer i arkivet Oktober 2012 September 2012 August 2012
    hits